Nå snurrer alt rundt. tusen tanker drar seg omkring og hodet arbeider mer enn noe annet akuratt nå. jeg må skrive, skrive ned alt som forstyrre meg. men jeg må også passe på hva jeg skriver, jeg må ikke skrive ting rett ut, det kan påvirke den ene personen feil. fullstendig feil.
Om jeg skal sette ord på hvordan hverdagen min er, kan jeg ikke si annet en at jeg lever som Bella twilight Eclips.
team Edward eller team jacob?
jeg vil bare hovedsaklig ha en person. den ene personen. han vet godt hvem han er. men likevell er det flere jeg trenger rundt meg for å føle meg "complete". de gode vennskapene med motsatte kjønn, som ikke betyr mer enn et vennskap. vennskap som med en veninne. kjærlighet til min kjæreste, men vennskap er også en form for kjærlighet. men på langtnær samme form for kjærlighet som jeg har til min ene. det er bare han jeg vil ha, men ikke på alle måter.
jeg tenker at å unngå din kjæres fiender for å roe ned et dryss med tanker hos ham, ikke styrker et forhold på noen måte. da blir forholdet flatt og for det meste bekymringsløst. men den dagen noe virkelig skulle oppstå, kan man ikke lenger sette ord på hvor vanskelig det vil bli å bygge seg over problemene, sammen. i min teori er slike fiender med på å styrke et forhold, og gjøre hver enkelt person sterkere. det må faktisk til.
slapp av, prøv å ta det med ro, stol på deg selv, og ikke minst de som betyr mest for deg. lær deg og beherske dine egne følelser og tanker, se lyst på det uansett hvor vanskelig det kommer til å være, tenk deg godt om så vil du selv forstå et det er på langt nær så farlig som du selv tenker.
om han vil ha meg, så vil han ikke ha meg på samme måte som deg, det som du frykter. det har alt vært en missforståelse som har dobblet sin grad på hvor forferdelig det egentlig er. om resultatet av dette tankestyret ødelegger deg tror jeg ikke det hele er verd det. det er verd å prøve å fortrenge disse tankene, og prøve over en periode, men om du kjenner på deg selv at "nå er det gått for langt, nå orker jeg ikke mer" så synes jeg ikke dette er verd det. ja, forholdet er verd alt i hele verden, men man må hjelpe hverandre, ikke ofre hele seg selv og alle sine, for at ting skal fungere. det er ikke sånn det skal være.
i dette sekund ble jeg fullstendig tom, tom for tanker, og meninger. kanskje det var dette som skulle til, dette som måtte ut. fra den dagen denne, hva skal jeg kalle det? "avtalen?" fant sted har alle disse tankene bare vært bortgjemt, lagt under alle de sterke følelsene, men det har fortsatt vært der, på en måte.
jeg vil ikke se mine gode venner forsvinne slik som den bakerste delen av toget forsvinner etter en sving. jeg sier til meg selv, "rikke, det er ikke sånn det skal være"..
i got nothing more to say. try to understand. peace
