du kan ikke gjøre sånn, du må ikke tenke sånn, er du ikke fornøyd?, meg meg meg, du må spise, alle ser at du ikke spiser, du har jo spisevegringer, jeg ser det, jeg er ikke dum, du skal bli norgesmester, du har ingen valg rikke, jeg bestemmer alt for deg.
siste setningen beskriver bare litt av hvordan mine to siste uker har vært. Joda, jeg har hatt en kjempe tur med mye gøy og solskinnsdager på fjellet. jeg har vært ganske flink på å skygge unna alle disse kommentarene, jeg har vært flink på tenke "det er hun som er syk i hodet, ikke meg. ikke hør på henne" men når jeg kom hjem, hjem til hjemme mitt, hjem til mamma og oe.. da sprakk jeg, og falt sammen. jeg følte meg plutselig så liten, som et lite barn som var overlatt til verdens sykeste menneske. da jeg fikk se dem igjen, kom tårene. greit, det var bare 2 uker, noe jeg vanligvis skulle klart, men med denne ene damen hengene etter meg med småkommentarer og nedtrykkning i to uker, kjente jeg at jeg virkelig hadde fått nok.
jeg føler jeg har så mye som må ut nå, men likevell er kroppen så sliten og lei at den bare vil slappe av, den vil ikke tenke mer, den vil ikke tenke over det negative som har sittet i kroppen i 14 dager, den vil rett og slett bare slappe av. slappe av i sengen hvor den hører til, i huset hvor den hører til, med rolig musikk og varm dyne. aller helst skulle den hatt kjæresten sin her, plassert med sin slanke lange fine kropp rett inntil seg. de to passet så bra sammen. enten man ser det ut ifra tanker eller kropper, så satt de sammen som to pusslebrikker. perfekte, som skapt for hverandre.
nå slapper kroppen av, hodet er hakket mer stresset. hodet svømmer i et tankekaos. tanker. negative tanker, men samtidig tanker som vil gjøre henne sterkere. tanker som får henne til å tenke "jeg skal vise henne, den kjerringa".
det er greit å gråte, greit å få det ut, å snakke om det. da føles alt så mye lettere. det kan være jeg skal tenke like mye på dette i morgen kveld, som jeg gjør ikveld. det kan være jeg skal gråte mange ganger over dette, men en ting vet jeg og det er at om det var å ødelegge meg som var planen hennes, så har hun ikke lyktes. det at hun prøver, gjør meg bare sterkere. what does'nt kill u, only makes u stronger.
nå føler jeg et snev av lettelse. det er så godt å kunne skrive det, skrive det på tastaturet, og publisere på min egen side, så vet jeg hvor jeg finner det senere, når jeg er klar for å gå tilbake å lese. å se på fortiden er vikitig for å se hvordan man utvikles og hvordan livet ditt utvikles. positivt eller negativt.
jeg føler at eneste vegen som er for meg nå, er den positive vegen, den lyse vegen. vegen mot en hverdag som smiler.
